Nick Cave

Jeg har selvføgelig lest et par av dagens anmeldelser av gårdagens nick cave konsert i spektrum. Og plutselig var det bare å ta tastaturet fatt. For den heller lunkne kritikken er heller uforståelig. Eller rettere den ene lød nesten som mer en kritikk av lokalet en konserten. (dagsavisen) Og vel, jeg var der, og kanskje jeg kan karakteriseres som en del av menigheten... Men å bruke mer energi på hvor noe spilles enn å si noe om hva man faktisk fikk høre ... Uansett, her er noen ord om hvorfor gårdagen var deilig :

Taktene fra det siste albumet Dig, Lazarus, Dig bar bud om at det kunne bli en rocka kveld. Og det ble det. Låtutvalget var med et og et halvt unntak pur rock, av det gode gamle cave-slaget. Det var tupelo, let love in, red right hand.. I tillegg til nyere materiale som get ready for love, todays lesson og skamløst råe call upon the author... Personlig likte jeg også å få servert både ny og gammel versjon av deanna, dvs. denne og more news from nowhere.

Dette var kanskje ikke den messende, frelsende predikanten man ble kjent med på slutten av 90- tidlig 2000 tallet. Derimot var det en femtiåring som var energisk tilstede på scenen, og tilsynelatende hadde mindre behov for nettopp å frelse, enn å få frem rockefoten. Dermed ble det kanskje mindre mørkt, mer levende. Eller for min del; befriende. For dette var langt nærmere den Cave jeg falt for. Drivende rock, med desperate føringer.

Kanskje kan man innvende at det nær sagt totale fraværet av rolighet, drev konserten mer i retning av en ordinær rocke-opplevelse enn det ellers muligens kunne vært. Men så var det likevel det at låtene ikke er ordinære...
Nick Cave ikke er ordinær...