engelen antony

Dette har vært en helg i musikken og litteraturens tegn. Fredag dro jeg til Lillehammer, på Antony and the Johnsons konsert. Han opptrådte i anledning Litteraturfestivalen, så lørdag fikk jeg med meg litt av den også. Men først og fremst var det altså konsert. Halvannen fantastisk time, omfavnet av en stemme så sjeldent vakker at det der og da, ikke fantes annen virkelighet en den Antony og hans band skapte. Og den var sår, smertelig opphøyet, bejaende melankoli, nær sagt sakral. Så vakkert at det gjorde vondt, eller kanskje, så vondt at det var vakkert, eller begge deler. En lubben engel i mørk hettegenser og vest, omkranset av hvitkledde strykere; som ga skjønnhet en dypere mening. Så enkelt, og så uendelig mektig.
Etter litt litteraturføling lørdag, bar det så i tog tilbake til byn, og Musikkfest. Men etter fredagen opplevelse bleknet alle konsertene, selv om Ranheim så basolutt fortjener hederlig omtale. På den annen side, var den sosiale biten uovertruffen. Det er ganske enkelt noe eget ved Musikkfest, eller musikkens dag, som det het før. Der live-musikken bare er et flott bakteppe for å ha det over gjennomsnittelig fint:)